Nå har jo det ikke blitt skrevet i denne bloggen siden februar. Gjennom alt masteroppgave-skrivingen har bloggen blitt nedprioritert og nesten glemt, også etter oppgaven ble innlevert. Tidlig forrige uke, etter oppfordring fra en venninne, tenkte jeg at jeg skulle skrive et lite innlegg, kanskje om hvor koselig sommerferien min var. Dette ble utsatt. Det ble utsatt helt til fredag. Da ble jeg, som resten av Norge, rystet, sjokkert, kvalm og trist. Jeg er ikke på noe som helst måte personlig rammet, og det er heller ikke min familie eller mine venner. Så jeg er heldig. Men jeg er allikevel rammet av noe som ikke kan kalles noe annet enn en nasjonal sorg. Jeg føler sterkt med alle som ble rammet på Utøya og i Oslo sentrum, og jeg har grått for dem. Det føles merkelig og forferdelig at den byen jeg har bodd i de siste fem årene har blitt rammet av en slik tragedie. Uansett hva jeg skriver, føles det fattig og overflatisk i forhold til hva andre enn meg har opplevd, så nå avslutter jeg. Men jeg skal gjøre det lille jeg kan, og skal gå i fakkeltog i dag for å uttrykke min medfølelse og solidaritet for alle de berørte og pårørende. Si i fra, hvem som helst, om det er noe mer jeg kan gjøre for å hjelpe.
“Til alle gjentar jeg min dyptfølte appell om å forlate for alltid hatets vei og flykte fra ondskapens logikk”
– Pave Bendikt XVI om terrorangrepene i Norge
Har ikke så mye å tilføye, vil bare si meg enig i det du skriver her.
Takk, kjære